Våpenskjoldet til Habsburgmonarkiet, den østerrikske grenen av Huset Habsburg og Habsburg-Lothringen 1278–1918, med karakteristisk dobbeltørn. Dette var Keiserriket Østerrikes lille riksvåpen 1806–1915.

Habsburgmonarkiet var et uoffisielt navn på områdene som ble styrt av den østerrikske grenen av Huset Habsburg (1278-1780) og det etterfølgende huset Habsburg-Lothringen (fra 1780) mellom 1526 og 1867/1918. Hovedstaden var stort sett Wien, bortsett fra perioden fra 1583 til 1611,^[1] da hovedstaden var i Prag.

Monarkiet fra 1804 til 1867 blir vanligvis kalt Keiserdømmet Østerrike, og fra 1867 til 1918 Østerrike-Ungarn. I visse sammenhenger kan «Habsburgriket» vise til hele Habsburgfamiliens område som en gang ble styrt av Karl V av Det tysk-romerske rike, eller til Det spanske imperiet styrt av den spanske grenen av familien.

Habsburg-familien stammet fra Habsburg i dagens Sveits og kom etter 1278 til makten i Østerrike. Habsburgfamilien ble etter hvert en mektig slekt i Europa gjennom giftemål og den første kongressen i Wien med keiser Maximilian I. Ludvig II, konge av Böhmen, Ungarn og Kroatia, var adoptert av Maximilian, og da han døde i 1526 ble erkehertug Ferdinand av Østerrike den neste kongen i disse områdene.^[1] Ferdinand var den yngre broren til keiser Karl V. Fra denne tiden vokste monarkiet og på det største dekket det halve Europa.

Terminologi |

Kart over Østerrike-Ungarn om lag 1900

Navnene på området som (med noen unntak) til slutt ble Østerrike-Ungarn:

• 
  Habsburgmonarkiet eller Det østerrikske monarkiet (1526–1867): Dette var uoffisielle navn, men ble mye brukt selv på den tiden. Enheten hadde ikke noe offisielt navn. Habsburgmonarkiet blir noen ganger også teknisk sett brukt om perioden 1276–1918 da Habsburgfamilien styrte monarkiet (erkehertugdømmet) som lå i dagens Østerrike, og «Det østerrikske monarkiet» kan vise til monarkiet som lå i dagens Østerrike 1156–1867.


• 
  Keiserdømmet Østerrike (tysk Kaisertum Österreich) (1804–1867): Dette ble det offisielle navnet.


• 
  Østerrike-Ungarn (1867–1918): Dette var det offisielle navnet. Uoffisielle navn som ble brukt en del var Donaumonarkiet (tysk Donaumonarchie) eller Doppel-Monarchie («Dobbelmonarkiet») som viser til at to stater ble styrt av en monark.


• 
  Kronlandene (tysk Kronländer) (1849–1918): Dette var navnet på alle de individuelle delene av Keiserdømet Østerrike (etter 1849) og så Østerrike-Ungarn. Kongedømmet Ungarn (eller mer nøyaktig Landområdene til den ungarske kronen) ble ikke regnet som et «kronland» etter at Østerrike-Ungarn ble opprettet i 1867, så «kronlandene» var identisk med de som ble kalt Kongedømmene og landene representert i riksrrådet (tysk Die im Reichsrate vertretenen Königreiche und Länder).

Den ungarske delen av riket ble kalt «Landene til den hellige Stefankronen» (tysk Länder der Heiligen Stephans Krone). Det bøhmiske (tsjekkiske) landområdet ble kalt «Landene til Wenzel-kronen» (tysk Länder der Wenzels-Krone).

Navn på noen av de mindre områdene:

• 
  De østerrikske landene (tysk Österreichische Länder) eller «Erkehertugdømmene i Østerrike» (tysk Erzherzogtümer von Österreich) – Land ovenfor og nedenfor Enns (tysk ober und unter der Eins) (996–1918): Dette er det historiske navnet på deler av Erkehertugdømmet Østerrike som ble dagens Østerrike (tysk Republik Österreich) den 12. november 1918 (etter keiser Karl I abdiserte fra tronen). Det moderne Østerrike er en halvveis føderal republikk med ni delstater (Bundesländer) som er: Niederösterreich, Oberösterreich, Tirol, Steiermark, Salzburg, Kärnten, Vorarlberg, Burgenland og hovedstaden Wien, som er en egen delstat. Burgenland kom til Østerrike fra Ungarn i 1921 etter en folkeavstemning. Salzburg ble østerriksk i 1816 etter napoleonskrigene. Før den tid var det et eget kurfyrstedømme. Wien ble hovedstad i Østerrike 1. januar 1922, etter å ha vært hovedstad i Keiserdømmet Østerrike og residens for Habsburg-monarkene i flere hundreår. Ober- og Niederösterreich (Øvre og Nedre Østerrike) ble historisk delt inn i «Østerrike ovenfor Enns» og «Østerrike nedenfor Enns». Enns er i dag grensen mellom de to delstatene.


• 
  Arvelandene (tysk Erblande eller Erbländer; som oftest Österreichische Erblande), De tyske arvelandene (i Det østerrikske monarkiet) eller De østerrikske arvelandene (middelalderen – 1849/1918): Dette blir ofte regnet som det «opprinnelige» østerrikske området til Habsburg-familien, det vil i hovedsak si de østerrikske områdene og Krain (altså ikke Galicia, de italienske områdene eller De østerrikske Nederlandene). Noen ganger blir også Landområdene til den bøhmiske kronen regnet med (fra 1526; definitivt fra 1620/27) under Arvelandene. Uttrykket ble erstattet av «Kronlandene» i 1849 (se over), men ble av og til benyttet også etter dette. Erblande inkluderer også mange små områder og områder som var fyrstedømmer, hertugdømmer, grevskap og lignende.

Landområdene |

Landområdene som ble styrt av Habsburg-familien endret seg mye gjennom århundrene, men kjernen besto alltid av fire blokker:

• 
  Arvelandene, som dekket det meste av dagens Østerrike, samt områdene nordøst i Italia og (før 1797) sørvest i Tyskland. Til disse kom i tillegg i 1779 Innviertel fra Bayern; og i 1803 bispedømmene Trent og Brixen. Under napoleonskrigene gikk flere deler av Arvelanda tapt, men alle ble gitt tilbake, sammen med erkebispedømmet Salzburg, ved freden i 1815, bortsett fra Vorlande. Av provinser i Arvelandene finner vi:
  
  • 
    Erkehertugdømmet Østerrike (Oberösterreich);
  
  
  • 
    Erkehertugdømmet Østerrike (Niederösterreich);
  
  
  • 
    Hertugdømmet Steiermark;
  
  
  • 
    Hertugdømmet Kärnten;
  
  
  • 
    Hertugdømmet Krain;
  
  
  • Havnebyen Trieste;
  
  
  • 
    Istria (var en del av Republikken Venezia til 1797);
  
  
  • 
    Gorizia og Gradisca;
    
    • Disse landområdene blir ofte omtalt som Indre Østerrike.
  
  
  • 
    Grevskapet Tirol (men bispedømmene Trent og Brixen dominerte det som ble Sør-Tirol før 1803);
  
  
  • 
    Vorarlberg (egentlig flere provinser som først ble slått sammen på 1800-tallet);
  
  
  • Vorlande, en gruppe områder i Breisgau og andre steder sørvest i Tyskland, som ble mistet i 1797 (områdene i Alsace (Sundgau) gikk tapt så tidlig som i 1648);
    
    • Vorarlberg og Vorlande blir ofte omtalt som Vorderösterreich (landene foran Østerrike) og ble stort sett styrt sammen med Tirol.
  
  


• 
  Storhertugdømmet Salzburg (først etter 1805);


• 
  Landområdene til den bøhmiske kronen – i starten bestod det av fem områder: Kongedømmet Böhmen, Markgrevskapet Märhen, Schlesien, Øvre og Nedre Lausitz. Den bøhmiske riksdagen (tsjekkisk zemský sněm) valgte Ferdinand I av Det tysk-romerske rike som konge i 1526.
  
  • Lausitz ble avstått til Sachsen i 1635.
  
  
  • Det meste av Schlesien ble erobret av Preussen i 1740–1742 og restene ble værende under Habsburg som Hertugdømmet Øvre og Nedre Schlesien (Østerriksk Schlesien).
  
  


• 
  Kongedømmet Ungarn – Ungarn hadde mistet omtrent to tredjedeler av områdene sine til Det osmanske riket og fyrstene av Transilvania, mens Habsburgmonarkiet hadde de vestligste og nordligste områdene kalt Kongelige Ungarn på den tiden. I 1699, mot slutten av de osmansk-habsburgske krigene, kom nesten hele det tidligere kongedømmet under østerriksk styre, mens resten ble lagt til i 1718. Kongedømmet Ungarn inkluderte på det meste dagens Ungarn og Slovakia, det meste av Kroatia, Vojvodina i dagens Serbia, Transilvania i dagens Romania og Karpato-Ruthenia, et lite område i Karpatene i dagens Ukraina. Mellom 1718 og 1739 hørte også forskjellige områder på Balkan, som områdene rundt Beograd og vestlige deler av Valakia, til Habsburgmonarkiet, men ble tapt etter en mislykket krig med Tyrkia i 1739. Mye av området som grenset til Det osmanske riket ble skilt ut fra ungarsk styre og omgjort til Militærgrensen, som ble styrt direkte fra Wien.


• 
  Kongedømmet Kroatia bestod i starten av fire områder: Kroatia, Slavonia, Dalmatia og Bosnia. Det kroatiske Sabor valgte Ferdinand I av Det tysk-romerske rike som konge av Kroatia den 1. januar 1527. Det kroatiske kongedømmet ble værende en del av Habsburgmonarkiet fram til Sabor erklærte selvstendighet den 29. oktober 1918. Etter det kroatisk-ungarske kompromisset i 1868, ble det offisielle navnet på Kroatia Det treenige kongedømmet Kroatia, Slavonia og Dalmatia.
  
  • Sentral-Kroatia: På 1500-tallet, etter at Slavonia og Bosnia kom under Det osmanske riket og Dalmatia under Republikken Venezia, ble Sentral-Kroatia kalt Restene av restene av det en gang store kroatiske kongedømmet (latinsk Reliquiæ reliquiarum olim inclyti Regni Croatiæ).
  
  
  • Slavonia: På 1500-tallet kom det under Det osmanske riket; ble frigjort og kom tilbake til Kroatia i 1718.
  
  
  • Dalmatia: Mellom 1409 og 1420 tok Republikken Venezia det meste av Dalmatia, der det ble værende frem til republikken falt i 1797. Selv om Dalmatia ble erobret av Keiserdømmet Østerrike i 1815, nektet Østerrike å returnere Dalmatia til de sivile styresmaktene i Kroatia, til tross for mange innstendige bønner fra Sabor.
  
  
  • Bosnia: I 1377 ble det selvstendige Kongedømmet Bosnia skilt fra Kroatia under Tvrtko I, men erobret av Det osmanske riket i 1463, mens de kroatisk-ungarske kongene gjorde krav på Bosnia (også kalt Tyrkisk Kroatia) til Kongedømmet Kroatia. Bosnia ble værende under osmanerne til 1878, da det ble erobret av Østerrike-Ungarn, men kom aldri tilbake til Kroatia, til tross for krav fra Sabor.
    
    • 
      Militærgrensen (Vojna Krajina) var en midlertidig sone langs grensen mot Det osmanske riket fra 1500-tallet. Det ble styrt direkte av de militære styresmaktene i Habsburgmonarkiet, og ikke av Kroatia. Det kom tilbake under sivilt styre i Kroatia i 1881.
  
  

Gjennom historien var også andre landområder under de østerrikske habsburgernes styre (enkelte ble styrt av andre grener i Habsburg-dynastiet):

• 
  Hertugdømmet Serbia (1688–1691; 1718–1739; 1788–1791);


• 
  De østerrikske Nederlandene, besto av det meste av dagens Belgia og Luxembourg (1713–1792);


• 
  Hertugdømmet Milano (1713–1797);


• 
  Kongedømmet Napoli (1713–1735);


• 
  Kongedømmet Sardinia (1713–1720);


• 
  Banatet Temeswar (1718–1918) (inkludert Banat Krajina) (opphørte som en egen provins i 1778);


• 
  Oltenia (1718–1739 (de facto, 1737), som Stor-voivodskap (noen ganger kalt Valachia Caesarea));


• 
  Kongedømmet Sicilia (1720–1735);


• 
  Hertugdømmet Parma (1735–1748);


• 
  Kongedømmet Galicia og Lodomeria, i dagens Polen og Ukraina (1772–1918)


• 
  Hertugdømmet Bukovina (1774–1918);


• 
  Ny-Galicia, de polske landområdene, inkludert Kraków, tatt i den tredje delingen av Polen (1795–1809);


• 
  Venetia (1797–1805);


• 
  Kongedømmet Dalmatia (1797–1805, 1814–1918);


• 
  Kongedømmet Lombardia-Venetia (1814–1859);


• 
  Kraków, innlemmet i Galicia (1846–1918);


• 
  Vojvodina Serbia og Tamiš Banat (1849–1860) (bare provinser);


• 
  Bosnia-Hercegovina (1878–1918).

Grensene til enkelte av disse områdene varierte i de periodene som er gitt her og andre ble styrt av forskjellige grener (secundo-geniture) av Habsburgfamilien. Huset Habsburg hadde også tittelen tysk-romersk keiser fra 1438 til 1740 og fra 1745 til 1806.

Kjennetegn |

Det habsburgske flagget var også flagg for Keiserdømmet Østerrike og Østerrike-Ungarn fra 1700-tallet til 1918. Mens rødt-hvitt-rødt har vært betraktet som fargene til de haburgske herskerne i Østerrike siden Rudolf I av Tyskland (Rudolf av Habsburg, 1218–1291) og avtalen i Rheinfelden i 1283, var slektsvåpenet til Huset Habsburg svart og gult, farger lånt fra banneret til den tysk-romerske keiseren.

Landområdene til huset Habsburg dannet i praksis ikke et enkelt land – hver provins ble styrt med sine egne særegne skikker. Frem til midten av 1600-tallet var ikke en gang alle områdene styrt av samme person og yngre familiemedlemmer styrte ofte deler av Arvelandene som privat apanasje. Det ble gjort flere seriøse forsøk på sentralisering under Maria Teresia, og særlig sønnen hennes Josef II på midten og slutten av 1700-tallet, men mange av disse planene ble skrinlagt da det var stor motstand mot de radikale reformene til Josef. I perioden ble det likevel forsøkt gjennomført en mer forsiktig sentralisering.

Et større forsøk på sentralisering ble satt i gang igjen i 1849 etter at flere opprør i 1848 ble slått ned. For første gang prøvde ministre å omforme monarkiet til en sentralisert byråkratisk stat styrt fra Wien. Særlig Kongedømmet Ungarn sluttet å eksistere som en separat enhet og ble delt inn i flere distrikter. Etter at Habsburgmonarkiet tapte kriger i 1859 og 1866, gikk man bort fra denne politikken og etter flere år med eksperimentering kom de fram til det østerriksk-ungarske kompromisset i 1867, der det såkalte dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn ble opprettet. I dette systemet fikk Kongedømmet Ungarn suverenitet og et eget parlament, og bare en personalunion og et felles utenriks- og militærstyre knyttet det til resten av Habsburgområdene.

Østerrike-Ungarn kollapset på grunn av forskjellige uløste etniske problemer som kom frem i lyset etter tapet i første verdenskrig. I fredsforhandlingene som fulgte ble store områder avstått til Romania og Italia, de nye republikkene Østerrike (de tysk-østerrikske landområdene og Arvelandene) og Ungarn (kjernen i det gamle kongedømmet) ble opprettet og resten av områdene til monarkiet ble delt mellom de nye statene Polen, Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (senere Jugoslavia) og Tsjekkoslovakia.

Habsburgområdene utenfor Habsburgmonarkiet |

Habsburgmonarkiet må ikke forveksles med de forskjellige områdene som til forskjellige tider ble styrt av medlemmer av huset Habsburg. Den eldre spanske grenen av habsburgere styrte Spania og forskjellige andre områder fra 1516 til den døde ut i 1700. En yngre gren styrte Toscana mellom 1765 og 1801 og igjen fra 1814 til 1859. Mens de var i eksil fra Toscana styrte denne grenen Salzburg fra 1803 til 1805 og Würzburg fra 1805 til 1814. En annen gren regjerte i Vorlande fra 1803 til 1805 og Modena fra 1814 til 1859, mens keiserinne Marie Louise, den andre konen til Napoleon og datter av den østerrikske keiser Frans, styrte over Hertugdømmet Parma mellom 1814 og 1847.

Herskere av Habsburgmonarkiet, 1526-1918 |

Habsburg |

• 
  Ferdinand I 1520-1564


• 
  Maximilian II 1564-1576 kjent som «den siste ridderen»


• 
  Rudolf II 1576-1612


• 
  Mathias 1612-1619


• 
  Ferdinand II 1619-1637


• 
  Ferdinand III 1637-1657


• 
  Leopold I 1657-1705


• 
  Josef I 1705-1711


• 
  Karl VI 1711-1740 "Karl VI." som spansk konge «Carlos III»


• 
  Maria Teresia 1740-1780

Habsburg-Lothringen |

• 
  Josef II 1780-1790 kjent som «den store reformatoren»


• 
  Leopold II 1790-1792 frå 1765-1790 Storhertug av Toscana


• 
  Frans II 1792-1835 ble keiser Frans I av Østerrike i 1804, da tellingen startet på ny.


• 
  Ferdinand I 1835-1848 kjent som Ferdinand den gode


• 
  Frans Josef I 1848-1916 bror til keiser Maximilian av Mexico (styrte 1864-1867)


• 
  Karl I 1916-1918 den siste regjerende monarken av Austerrike


• Otto von Habsburg-Lothringen, noen ganger kalt Otto von Österreich, kronprins av Østerrike, også kalt Otto von Habsburg
  

Se også |

• 
  Herskerhuset Habsburg, tysk og spansk fyrstehus, opprinnelig fra Alsace i Frankrike på 1100-tallet

Kilder |